Statsallmenningene – historikk

Allmenningsretten har dype historiske røtter, og regler om allmenningsbruk finnes i våre første nedskrevne lover. Sammen med odelsretten regnes allmenningsretten som ett av våre eldste kjente rettsinstitutt.

Det har ikke vært mulig å tidsfeste allmenningens opphav, eller de første bruksreglene. Grunnlaget for allmenningene var de store områdene med skog og fjell som ikke ble benyttet eksklusivt av gårdbrukerne i bygda, men som ble benyttet i fellesskap, alt etter behov.

Da eksporten av tømmer og trelast tiltok på 1500- og 1600-tallet økte allmenningens verdi, derved kongens interesse for områdene. Utover 1600- og 1700-tallet trengte oppfatningen om at all fast eiendom som ikke var i privat eie tilhørte kongen. Det var først og fremst trevirke kongen var interessert i, og gårdbrukerne i bygda fikk derfor beholde rettighetene til beite, seter, tømmer til husbehov osv, samt jakt og fiske.

I begynnelsen av 1900-tallet økte antall gårder og kommunikasjonsmulighetene ble forbedret slik at bruken av allmenningene fikk et slikt omfang at det ble nødvendig å regulere bruken vilt- og fiskeressursene og de jordbrukstilknyttede bruksrettene. Fjelloven av 1920 ble derfor innført. Det ble med dette etablert fjellstyrer i Sør- og Midt-Norge. Fjelloven ble revidert i 1975. Nytt i fjelloven av 1975 var en tilpasning av regelverket slik at det gis rom for en tidsmessig utvikling av bruksrettene. Det er bruken gjennom lang tid som er grunnlaget for rettigheter i statsallmenningene. Fjelloven gir rammer og regler for administrasjon av rettighetene.

I dag er grunnbokshjemmelen overført til Statskog SF, som administrerer grunneierretten i statsallmenningene. I statsallmenninger hvor det ikke er allmennigsstyrer administrerer Statskog bruksretten til trevirke.

I løpet av 1920-tallet opprettet fjellstyrene, med hjemmel i fjelloven, fjelloppsynet som fikk til oppgave å føre tilsyn med statsallmenningene.

Bruksretter

Fjellstyrets primæroppgave er å administrerer bruksrettene og lunnende (herligheter) i statsallmenning. I hovedtrekk omfatter dette jordbrukstilknyttede bruksretter som beite, tilleggsjord og seter, samt jakt, fangst og fiske. Bruksrettenes innhold er ikke uttømmendebeskrevet i fjelloven, men fastlagt gjennom lang tids bruk. Utnyttelsen av bruksrettene er heller ikke låst til en bestemt tilstand, og en tidsmessig utvikling av bruksrettene står sentralt.  

De jordbrukstilknyttede rettighetene er knyttet til jordbrukseiendom som ligger i allmenningsbygda og kan bare nyttes så lenge det skjer i tilknytning til drifta av eiendommen. Retten til jakt, fangst og fiske er bostedstilknytta, og fjelloven skiller mellom tre bostedskategorier: de som er bosatt i allmenningsbygda, de som er bosatt i Norge og de som er bosatt i utlandet. Grensene for ”allmenningsbygda” er fastsatt gjennom en kongelig resolusjon, og defineres etter de kommunegrensene som gjaldt i 1956.

Administrasjon av bruksrettene til trevirke er tillagt allmenningsstyrene og Statskog SF. I statsallmenninger hvor det ikke finnes allmenningsstyrer administrerer Statskog SF virkesretten i sin helhet. Dette er tilfellet for statsallmenningene i Lierne.

Statskog SF har grunnbokshjemmelen til statsallmenningene og administrerer grunneierretten, og administrerer i hovedsak ressursene trevirke, berg og mineraler og vannkraft. I tillegg utfører de forvaltningsoppgaver som er delegert fra Landbruksdepartementet.

bruksretter.jpg

Beiteretten

Beiteretten i statsallmenning er en jordbrukstilknytta rettighet, som ligger til jordbrukseiendommer i allmenningsbygda. Jordbruker med beiterett i statsallmenning har rett til å beite med så stor buskap han kan vinterfø på eiendommen.  Fjellstyret kan godkjenne at det blir beitet med større buskap enn dette, når det kan skje uten skade for andre som har bruksrett.

Mer om regler om bruksretter finner du i Fjelloven

Mer om regelverket knytta til utvising av beite, seter og tilleggsjord finner du i seterforskriften og i rundskriv-m-1-2016 Om seter og tilleggsjord

Seter

Rett til seter i statsallmenning er en jordbrukstilknytta rettighet, som ligger til jordbrukseiendommer i allmenningsbygda. Jordbruker med beiterett i statsallmenning som godtgjør at det trengs seter til drift av eiendommen, kan få utvist seter enten alene eller sammen med andre jordbrukere. Søknad om utvising av seter skal sendes til fjellstyret, som gjør vedtak.

Når seter i statsallmenning ikke har vært i bruk som seter i et sammenhengende tidsrom på 20 år faller seteren i det fri. I slike tilfeller skal fjellstyret gjøre vedtak om seteren skal overføres til en annen eiendom i drift, om at den tidligere setereieren kan søke Statskog om omdisponering til fritidshus eller om seterhusa og andre anlegg skal fjernes.

Nærmere regler om bruksrettigheter på statsallmenningen finner du i Fjelloven

Mer om regelverket knytt til utvising av seter og tilleggsjord finner du i seterforskriften og i rundskriv-m-1-2016 Om seter og tilleggsjord

Tilleggsjord

Rett til tilleggsjord i statsallmenning er en jordbrukstilknytta rettighet, som ligger til jordbrukseiendommer i allmenningsbygda. Jordbruker med beiterett i statsallmenningen kan – enten alene eller sammen med andre beiterettshavere – få utvist grunn som er skikka til dyrking eller til kulturbeite som tilleggsjord. Det er et krav at jordbrukeren dokumenterer et behov, fortrinnsvis gjennom en driftsplan.

Søknad om utvising av tilleggsjord skal sendes til fjellstyret. Fjellstyret skal legge saken fram for kommunen, Statskog SF og eventuelt allmenningsstyret og områdestyret i reinbeiteområde etter reindriftslova, for uttalelse.

Nærmere regler om bruksrettigheter på statsallmenning finner du i Fjelloven

Mer om regelverket knytta til utvising av seter og tilleggsjord finner du i seterforskriften og i rundskriv-m-1-2016 Om seter og tilleggsjord

Reinbeite

All statsallmenning i Lierne inngår i samiske reinbeiteområder. Rettigheter til reinbeite er forankret og regulert i Reindriftsloven (LOV-2007-06-15-40), men også Fjelloven har bestemmelser som berører reindriftas interesser. 

Reinbeite på statsallmenningene i Lierne er delt mellom 2 reinbeitedistrikter:

Østre Namdal reinbeitedistrikt, nord og øst for RV 74.

Luru Reinbeitedistrikt, vest og sør for RV 74.

Hele Hestkjølområdet omfattes i tillegg av en sambeiteavtale mellom Østre Namdal reinbeitedistrikt og Hotagen reinbeitedistrikt på svensk side.

Rein i Lierne.jpg